Kjære onkel,
ja i dag er bursdagen din... 53 år... Kjenner at jeg er utrolig bitter på den som tok deg fra oss,
vi sitter igjen med så mange spørsmål... med mye bitterhet... mye tanker... hvorfor akkurat deg?
Og unnskyld min egoistiske tanke, men hvorfor oss? Har ikke familien våres vært gjennom nok nå da?
Vet ikke om jeg noen gang sa det til deg, men jeg satt så veldig masse pris på all den støtten du ga meg da jeg hadde en veldig tung periode for noen år tilbake. Jeg var jo på sammenbruddet rand, og du ringte meg flere ganger bare for å høre at jeg hadde det bra. Støtten din var på å få meg opp fra den avgrunnen... Du hadde jo vært midt opp i dette like før, og der ble jo ikke utfallet så bra... Ja og så kom Oda, like tidlig som Eli og Vigdis... var godt å ha noen som hadde vært gjennom akkurat det samme!
Så er det barna som sitter igjen da, vet at både mamma og mormor vil gjør sitt ytterste for at ting skal gå sånn opptil hvordan det ville blitt å ha pappa der selv om de ikke ville sammen eller bo hos familie, men de er store nok til å velge selv hvordan de vil ha det... vi skal iallfall alle sammen stille opp så godt vi kan...
Uansett onkel, takk for støtten du har gitt meg når jeg trengte det... på tide at jeg prøver gi litt tilbake!
Gla i deg, onkel...
Bildet er hentet fra firkloveren.no
